I det amerikanske Koha-miljøet pågår det for tiden en liten diskusjon om forholdet mellom bibliotek/bibliotekarer og utviklere, i forbindelse med at man ønsker å dra i gang KUDOS (Koha Users and Developers of Open Source). Joann Ransom på New Zealand kommenterer denne debatten under overskriften Users vs developers : not in my universe!. Her kommer hun også med noen betraktininger om forskjellene mellom å være bruker av et lukket biblioteksystem på den ene siden og det å delta i utviklinget av et fritt og åpent system på den andre siden, og hun har følgende oppfordringer til medlemmene i den siste kategorien:

• think about what you WANT not what we are given,
• learn basic system admin skills and take responsibility for your own Koha 'settings' to customize it for how YOU want it to operate,
• become comfortable with irc as a networking and community meeting tool,
• become skilled at identifying, describing and reporting bugs, and then testing the fixes,
• think 'what if' and log enhancement suggestions,
• and then join the discussion to ensure the developers understand what you want and how you want it to work, and work out how to make it fit into the main development trunk,
• fund a developer to 'do' [it] if you aren't a programmer yourself,
• learn to ask for help and give help to others,
• share your thinking and decision making processes, tips and tricks and inhouse resources like staff training tutorials or videos,
• become adept at collaborative working on wikis,
• fund work for the 'greater good' not holding it selfishly to yourself,
• and co-fund significant developments with other organisations to share the cost so we all benefit.

Det kan virke som en lang og krevende liste, men kanskje er det noe a la dette som kreves for at bibliotek og bibliotekarer skal kunne ta ansvar og plassere seg selv i førersete når det gjelder utformingen av de viktigste verktøyene sine, og til syvende og sist hva man skal kunne tilby brukerne?

For min egen del er det nærliggende å sammenligne med BIBSYS, siden det er det biblioteksystemet jeg har mest erfaring med. Jeg har opplevd mye misnøye knyttet til BIBSYS som går på at man opplever at man som bibliotek betaler ganske mange penger til dem hvert år, at man legger ned arbeid i å melde inn og prioritere feil og mangler og ønsker om utbedring, men at man føler at man ikke blir hørt. Med et biblioteksystem som er fri programvare kan man i prinsippet laste ned og ta systemet i bruk uten å betale noen et rødt øre, fortutsatt at man har en del kunnskaper (eller kan og vil tilegne seg dem) og infrastruktur. Deretter kan man si seg fornøyd med det systemet har å tilby av funksjonalitet eller man bruke hele eller deler av det beløpet man har spart på å få utviklet nøyaktig de utvidelsene og tilpasningene av systemet man selv føler behov for. Er det så store endringer at man ikke klarer det innenfor eget budsjett står man fritt til å finne samarbeidspartnere og inngå spleiselag for å få det til. Men dette krever som Joann sier at man engasjerer seg på en annen måte enn man er vant til og antagelig også at man tilegner seg noen nye kunnskaper.

Hvor kommer så Libriotech inn i bildet her? Målet er helt klart å gjøre det litt lettere å ta i bruk - og dermed engasjere seg i - fri programvare, for dem som ikke kan eller vil gjøre alt selv:

• Libriotech kan ta seg av alt det tekniske knyttet til installsjon, drift, vedlikehold, oppgraderinger osv. Dette bør være en av de viktigste barriærene for å ta i bruk fri programvare, for eksempel for mindre bibliotek som ikke har muligheter for å selv besitte den nødvendige kompetansen. Ved å samle flere installsjoner på ett sted vil det også kunne oppstå stordriftsfordeler. Samtidig er det viktig å understreke at selv om Libriotech leverer slike tekniske tjenester til et bibliotek står biblioteket fritt til å kjøpe andre, Koha-relaterte tjenester (feks utvikling) fra andre leverandører. Valgfrihet er et viktig aspekt ved fri programvare, og Libriotech ønsker ikke å legge begrensninger på denne valgfriheten.
• Libriotech kan formidle kontakt med utviklere, slik at bibliotekene kan forholde seg til en leverandør som kan kommunisere på norsk og kjenner norske forhold. Pr. i dag er antallet bibliotek som bruker Koha i Norge for lavt til at det vil være fornuftig å utvikle spisskompetanse på utvikling av Koha innenfor landets grenser. Internasjonalt finnes det imidlertid mange som har denne kompetansen, og Libriotech kan fungere som en formidler mellom disse og det norske Koha-miljøet.

Da gjenstår det vel bare for bibliotekene å velge om de vil være passive passasjerer på Koha-toget, eller om de vil engasjere seg i veivalgene, slik Joann beskriver?